På vår rundreise i Canada og USA var vi innom Red Rock Valley. Bildet viser tydelig hvordan navnet er blitt til. Interessant å se...
Men noe var likevel mer interessant, eller kanskje spennende her.... litt for spennende egentlig.....
Denne dalen inneholder mer enn rødt fjell. Her er også et edderkoppnett av stier på kryss og tvers. En slik vakker dag som det var denne dagen, var det en opplevelse å vandre på stiene til bortgjemt steder, daler og elver. Helt til det øyeblikket jeg oppdaget at reisefølget mitt var borte....!
Litt tidligere på dagen, på vei gjennom Waterton sentrum, oppdaget vi med sjokk og vantro en svartbjørn som luntet over veien rett foran bilen. Dette satte et lite støkk i oss, men folk fra området som vi snakket med mente vi var trygge så lenge vi holdt sammen. Et godt tips var å ta med oss en bjølle å henge i beltet. Slike bjøller ville vi finne i godt merkede kasser ved starten av alle stier.
Jo da, vi fant kassene, men de var selvfølgelig tomme. Som nevnt var det en vakker dag og det var mye folk i området. Kan jo og hende at en del bjøller ligger blant andre suvenirer rundt om i de private hjem, det var iallfall slik jeg tenkte, å lure med meg en slik bjølle hjem mener jeg. Men det var altså tomt.
Likevel la vi ut på en vandring langs en elv, gjennom en dal, dypt inn i en tett skog!
Et sted på veien var det mulig å komme helt ned til elvebredden, og opptatt som jeg var med å finne gode motiver for mitt digitalkamera, gikk jeg ned til bredden for å ta bilder.
Et øyeblikk der følte jeg meg som min gamle helt, Davy Crockett. Men det varte ikke lenge. Øyeblikket senere oppdaget jeg at mitt reisefølge var borte...hvor var de blitt av??
Davy Crockett pakket sakene sine og forsvant over nærmeste skogkledde høyde, på jakt etter nye eventyr. Tilbake stod en forskremt turist, ganske skjelven i knærne.
Med bankende hjerte kravlet jeg meg opp mot stien jeg hadde forlatt og stoppet for å lytte.
Hvilken vei...høyre eller venstre...? Alt var stille rundt meg, ikke en lyd å høre.....
Hvilken vei hadde kona og de andre tatt...? Vi var jo på vei oppover elven, så kanskje til venstre...?
Som den besluttsomme typen jeg er, valgte jeg å gå mot venstre, videre oppover og innover i de dype skoger. Etter ca hundre meter stoppet jeg for å lytte..... ingenting.....bortsett fra... hva var det? Var det noen i buskene der foran meg...? Jeg holdt pusten og stirret intenst inn mellom trærne. Den tette skogbunnen gjorde det umulig å se mer enn et par meter, men det var nok....det var tydelig at buskene rørte på seg.....!
Hjeeelp...! Som i en marerittlignende drøm ropte jeg på hjelp, noe som mest trolig hørtes mer ut som et uforståelig grynt. Med en kraftanstrengelse slet jeg bena ut av sirupen jeg stod i og snudde meg mot retningen jeg kom fra...og løp....!
Jo da, utrolig nok greide jeg det. Å løpe mener jeg...så fort bena kunne bære meg. Registrerte så vidt at jeg passerte stedet der Davy Crockett forsvant og raste videre på den svingete stien. Så bråstoppet jeg...
Et stykke lenger fremme skimtet jeg solhatten til kona mellom busker og trær. Jeg trakk pusten i tunge hiv, ventet til den roet seg og hjertet falt på plass før jeg fortsatte. Kunne ikke komme brasende gjennom skogen i panikk på denne måten...det ville ikke ta seg særlig godt ut.
Jeg ventet noen sekunder til, og øyeblikket etter var Davy Crockett tilbake i kjent stil. Rolig, som en tur i skogen var det naturligste i verden, vandret jeg videre mot mitt reisefølge. Venter dere på meg...?
Det var ikke vanskelig å føle at panikken var begynt å bre seg blant kona og slekta også. Hvor ble jeg av...? Hvorfor ble jeg så lenge...?
En stund var det en trykket stemning blant følget. Uten kommentarer fortsatte vi nedover mot parkeringsplassen. Av og til kastet jeg et engstelig blikk over skulderen, men det var ingen bjørn og se.... dersom det var en bjørn jeg hadde møtt da...kanskje det bare var en hare...eller en fugl... Det får jeg aldri vite. Tull...selvfølgelig var det en bjørn...Man skal da ha noe å fortelle når man kommer hjem...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar