Frittgående brøleaper...fins de i Norge?

Hmm. Om noen hadde spurt meg for to uker siden ville jeg svart...nei, neppe. Men etter en weekend i Ålesund nøler jeg ikke med å svare et rungende ja!!
Helgen 20 til 22 august parkerte vi bobilen på den fantastisk flott tilrettelagte bobilparkeringen ved havna i Ålesund. (Her har forresten mange byer mye å lære.). Vi var ikke alene her. Nærmere 50 bobiler stod parkert her denne helgen, deriblant en person som vi skulle får svært god kjennskap til etter hvert som helgen skred frem.
Det heter seg at når alkoholen går inn, går vettet ut. Få ordtak stemmer vel bedre enn det. Iallfall fikk vi bekreftet det, vi som lå nærmest denne sjeldne utgaven av en Sunnmøring. Både fredags- og lørdagskvelden fikk vi den tvilsomme gleden av å være vitne til hans høylytte uttalelser om hva han skulle foreta seg med både den ene og den andre navngitte personen, personer som vi forstod befant seg i hans bekjentskapskrets. Det var ikke snakk om å legge fingrene mellom, og hadde denne utgaven av en frittgående brøleape stått ved sine ord, ville det fylt nyhetssendingene hele høsten utover.
Vi har heldigvis ikke sett noe på nyhetene enda...
Heldigvis sovnet både apen og gjestene hans før midnatt, ellers hadde nok det lokale politi fått seg en tur på kaien. Kanskje de burde gjort det uansett, da det denne helgen var et stort arrangement i Sunnmørsbyen med svært mange tilreisende.
Det er ikke til å stikke under en stol at denne svært ufine og vulgære Sunnmøringen sette en demper på en ellers så fin helg i Ålesund.
For ikke alt var negativt. Vi fikk og oppleve Sunnmøringer som var den rake motsetning til ovennevnte. Personer som vi nok vil huske like lenge for sin svært hyggelige og positive væremåte. Jeg er faktisk overbevist om at de fleste Sunnmøringer er hyggelige mennesker. Men dessverre så er det der som andre steder noen få utskudd som utmerker seg i negativ retning. Det er generelt ikke synd på Sunnmøringene, de klarer seg godt...men akkurat denne Sunnmøringen...jeg sier bare, stakkars kjerring som skal leve med slikt.

Møte med en ekte viking

For de fleste som har hørt om vikingene er Valhalla eller Valhall et kjent begrep. Mindre kjent er det nok at 6 timers kjøring nordvest for Edmonton i Alberta, Canada, ligger det en liten landsby som heter Valhalla. I denne landsbyen som ble etablert i 1912, vokste det opp en familie som stammet fra Fimreite, også et kjent navn for de med interesse for vikinger.

(Les mer om Valhalla i forrige blogginnlegg)

En viking fra Bukkøy

For noen uker siden hadde vi besøk av noen av våre slektninger med navn Fimreite, nettopp fra denne landsbyen Valhalla i Canada. Hva var da mer naturlig enn at vi tok dem med oss til Vikinggården på Bukkøy? 

Dette var den 4 juni, og vi visste at sesongen ikke var kommet helt i gang ennå, men det var nå vi var der, og vi spurte en meget blid og hyggelig dame i resepsjonen på Historiesenteret om noen av husene var åpne, slik at våre egne vikinger fra Valhalla fikk tatt en titt innvendig.
Svaret var at det er folk som arbeider der ute, så om ikke husene var åpne kunne vi bare snakke med dem, så åpnet de helt sikkert et par hus slik at vi fikk se inni.

Vel ute på Bukkøy registrerte vi straks at døren til langhuset var åpen. Det gledet oss stort, for da kunne både vi og våre langveisfarende gjester få sett hvordan vikingene bodde, uten å forstyrre noen av arbeiderne.
Men ikke før var vi kommet inn døren, så hørte vi det raslet i en velfylt nøkkelhank. Øyeblikket etter stod en hardbarket og myndig viking fra Østlandet i rommet og meddelte at husene var låst og vi måtte ut.
Vi prøvde å forklare situasjonen, at vi hadde besøk fra Canada og Valhalla og så videre; og at vi hadde snakket med noen på Historiesenteret, men vi talte for døve ører.
Vi ble ubønnhørlig sendt på dør og låsen vridd om. Det var tydelig hvem som var sjefen her i gården.

Selv om vi kjenner godt til de gamle Vikingenes brutale væremåte, må jeg innrømme at denne vikingens oppførsel fikk meg til å bli ganske irritert. Dette gav jeg tydelig uttrykk for, uten at det gjorde synlig inntrykk på den barske østlandsvikingen, som med rak rygg vandret bort fra oss etter utført ”vikingtokt”.

Greit nok. Slik er det gjerne å være viking på Bukkøy, men særlig god serviceinnstilling er det neimen ikke. Vi venter flere besøkende fra Valhalla i Canada i tiden fremover, og vil vise dem stolt rundt om i landet vårt. Men noe nytt besøk på Vikinggården på Bukkøy blir det ikke. Det fins da andre Vikinggårder.

Gjett om våre Canadiske slektninger forteller om sitt besøk blant vikingene på Bukkøy når de kommer tilbake til Valhalla! Vikingen fra Bukkøy har noe å se frem til når skjærsilden skal passeres. 

Valhalla Center, Alberta, Canada

Valhalla - Der Gudene Bor

Alle som kjenner litt til Vikingene, kjenner også til Valhall. Ingen kan vel sette Valhall på kartet, men Valhalla derimot er lett å plassere. Seks timers kjøring nordvest for Edmonton i Alberta, Canada ligger stedet Valhalla som nok aldri har vært nevnt i forbindelse med norsk utvandrerhistorie. 

Her samlet mange norske emigranter seg tidlig på 1900-tallet og grunnla byen med undertittelen "Der Gudene bor". 

Det vokste opp et sterkt norsk samfunn i dette området utover første halvdel av 1900 tallet, men mange har dessverre flyttet derfra med årenes løp. I selve Valhalla sentrum bor det knapt 200 mennesker nå, men i det enorme området rundt som kalles for "The Peace Country", bor fortsatt noen tusen etterkommere etter de første nordmenn som kom dit i 1912. 

De kom fra flere steder i Norge og felles for alle er at de først etablerte seg i USA, for så tidlig på 1900-tallet forflytte seg mot Alberta i Canada. 

Canada var på den tid fortsatt ett svært ungt land (etablert som eget land ca 1860 for å hindre at USA flyttet grensen sin mot Alaska) og tok gjerne i mot innvandrere som kunne være med å bygge landet. 

Etter at jeg var i Valhalla i 2005, har jeg fulgt sporene etter de norske som kom til Canada tidlig på 1900-tallet. Denne jakten har for det meste foregått på nettet og via mitt kontaktnett i Canada, og det viser seg at det finnes mange norsk-canadiske samfunn som fortsatt stolt holder sin arv av norske tradisjoner levende. 

Valhalla er  blitt sentrum for min "etterforskning" av den gode grunn at vår slekt som stammer fra Fimreite og Måløy var blant de første som bosette seg der.  

På 1970-tallet sette mange av de norske i Peace Country seg ned og skrev sin slekts historie fra de første årene og frem til da. Disse historiene er kommet ut i to bind på til sammen nærmere 2000 sider. Ganske spennende lesning for å si det mildt. Mange tunge skjebner og mye strev, men et sterkt samhold preger disse historiene. 

Jeg har etter hvert fått god kontakt med flere av disse familiene og har for få dager siden fått invitasjon til å komme til Valhalla for å gå gjennom gamle dokumenter og besøke de norske bosetningene for å samle mer informasjon om de Norske samfunn både i Valhalla og i Alberta ellers. Men det koster å reise, så om det ikke dukker opp sponsorer(!) blir det dessverre ikke før om noen år.

I mellomtiden setter jeg opplysningene jeg allerede har i system, slik at jeg (om ikke annet enn for min egen del) kan sette noe av det ned på papiret. Historien om de norske emigrantene som var med å bygge opp Canada fortjener å bli hørt...

Butchart Gardens, Vancouver Island Canada

Hver gang jeg er i Canada bare må jeg innom her. Neste gang blir i september 2010. Dette er ikke et sted en blir fort ferdig med. En billett gjelder for ett døgn, så har en vært innom på dagtid, er det bare å ta turen tilbake om kvelden for å se hagen etter at lysene er tent...en opplevelse man aldri glemmer...Vi gleder oss!

Fotgjenger eller bilist?

Jeg bare spør...To ganger den siste uken har jeg opplevd at sjåfører har brukt fotgjengerfeltet forran Sogningen Storsenter som inn og utkjørsel. Unge folk begge ganger. Har det skjedd noe nytt innen trafikkregler/opplæring siden jeg tok sertifikat, eller er jeg bare litt gammeldags som holder meg til loven? Bilen som kjørte inn til Sogningen tok til alt overmål mot høyre, mot kjøreretningen. Er skiltingen for dårlig? Bør det kanskje settes opp et skilt ved fotgjengerfeltet som forteller at biler som kommer inn den veien må svinge til venstre? Som sagt...jeg bare spør...

Ikkje berre aske!

I desse askedagar finns der faktisk fleire fenomen i lufta. Over Mt Rainair sør for Seattle er dette bildet tatt nyleg.

I anledning bjørneutstillingen

En liten historie fra min ferietur i Canada sommeren 2008

Red Rock Valley, nær Waterton, Canada


På vår rundreise i Canada og USA var vi innom Red Rock Valley. Bildet viser tydelig hvordan navnet er blitt til. Interessant å se...
Men noe var likevel mer interessant, eller kanskje spennende her.... litt for spennende egentlig.....

Denne dalen inneholder mer enn rødt fjell. Her er også et edderkoppnett av stier på kryss og tvers. En slik vakker dag som det var denne dagen, var det en opplevelse å vandre på stiene til bortgjemt steder, daler og elver. Helt til det øyeblikket jeg oppdaget at reisefølget mitt var borte....!

Litt tidligere på dagen, på vei gjennom Waterton sentrum, oppdaget vi med sjokk og vantro en svartbjørn som luntet over veien rett foran bilen. Dette satte et lite støkk i oss, men folk fra området som vi snakket med mente vi var trygge så lenge vi holdt sammen. Et godt tips var å ta med oss en bjølle å henge i beltet. Slike bjøller ville vi finne i godt merkede kasser ved starten av alle stier.

Jo da, vi fant kassene, men de var selvfølgelig tomme. Som nevnt var det en vakker dag og det var mye folk i området. Kan jo og hende at en del bjøller ligger blant andre suvenirer rundt om i de private hjem, det var iallfall slik jeg tenkte, å lure med meg en slik bjølle hjem mener jeg. Men det var altså tomt.

Likevel la vi ut på en vandring langs en elv, gjennom en dal, dypt inn i en tett skog!

Et sted på veien var det mulig å komme helt ned til elvebredden, og opptatt som jeg var med å finne gode motiver for mitt digitalkamera, gikk jeg ned til bredden for å ta bilder.

Vakkert, ikke sant?


Et øyeblikk der følte jeg meg som min gamle helt, Davy Crockett. Men det varte ikke lenge. Øyeblikket senere oppdaget jeg at mitt reisefølge var borte...hvor var de blitt av??

Davy Crockett pakket sakene sine og forsvant over nærmeste skogkledde høyde, på jakt etter nye eventyr. Tilbake stod en forskremt turist, ganske skjelven i knærne.

Med bankende hjerte kravlet jeg meg opp mot stien jeg hadde forlatt og stoppet for å lytte.

Hvilken vei...høyre eller venstre...? Alt var stille rundt meg, ikke en lyd å høre.....

Hvilken vei hadde kona og de andre tatt...? Vi var jo på vei oppover elven, så kanskje til venstre...?

Som den besluttsomme typen jeg er, valgte jeg å gå mot venstre, videre oppover og innover i de dype skoger. Etter ca hundre meter stoppet jeg for å lytte..... ingenting.....bortsett fra... hva var det? Var det noen i buskene der foran meg...? Jeg holdt pusten og stirret intenst inn mellom trærne. Den tette skogbunnen gjorde det umulig å se mer enn et par meter, men det var nok....det var tydelig at buskene rørte på seg.....!

Hjeeelp...! Som i en marerittlignende drøm ropte jeg på hjelp, noe som mest trolig hørtes mer ut som et uforståelig grynt. Med en kraftanstrengelse slet jeg bena ut av sirupen jeg stod i og snudde meg mot retningen jeg kom fra...og løp....!

Jo da, utrolig nok greide jeg det. Å løpe mener jeg...så fort bena kunne bære meg. Registrerte så vidt at jeg passerte stedet der Davy Crockett forsvant og raste videre på den svingete stien. Så bråstoppet jeg...

Et stykke lenger fremme skimtet jeg solhatten til kona mellom busker og trær. Jeg trakk pusten i tunge hiv, ventet til den roet seg og hjertet falt på plass før jeg fortsatte. Kunne ikke komme brasende gjennom skogen i panikk på denne måten...det ville ikke ta seg særlig godt ut.

Jeg ventet noen sekunder til, og øyeblikket etter var Davy Crockett tilbake i kjent stil. Rolig, som en tur i skogen var det naturligste i verden, vandret jeg videre mot mitt reisefølge. Venter dere på meg...?

Det var ikke vanskelig å føle at panikken var begynt å bre seg blant kona og slekta også. Hvor ble jeg av...? Hvorfor ble jeg så lenge...?

En stund var det en trykket stemning blant følget. Uten kommentarer fortsatte vi nedover mot parkeringsplassen. Av og til kastet jeg et engstelig blikk over skulderen, men det var ingen bjørn og se.... dersom det var en bjørn jeg hadde møtt da...kanskje det bare var en hare...eller en fugl... Det får jeg aldri vite. Tull...selvfølgelig var det en bjørn...Man skal da ha noe å fortelle når man kommer hjem...

Davy Crockett i kjent stil vender tilbake fra enda et eventyr i de dype skoger...

Nordisk Museum i Seattle

Bydelen Ballard i Seattle er blitt et senter for Norske og Nordiske innvandrere. Et nytt museum er åpnet i Ballard der de stolt viser frem sin arv etter sine nordiske forfedre.
Jeg besøkte stedet sommeren 2008, og skal tilbake i september i år. Det dukker nemlig stadig opp nye slektninger i dette området. For tre år siden kjente vi ikke til noen av dem, men nå er det minst 70. De fleste stammer fra Nordfjord (Stårheim og Breim).
Det blir familiesamling i Ballard i september.

Har du lyst til å vite mer? Sjekk ut denne videoen fra Youtube. Jeg søkte på "Museum i Seattle" og denne videoen var en av de første som dukket opp. Det finns mange flere.

Sjå sola, kjenn kor ho varma….det e snart sommar

Sommer, sol og ferie….ferietur…campingtur…..åhhh campingtur…bare ordet varmar langt inn i sjela….

Kor e kartet…NAF-boka…kor skal vi reise hen i år???

Nord-Noreg? For å sjå midnattssola……og Saltstraumen….eller kanskje vi skal holde oss i Sør-Noreg i år…med ein liten tur over grensa for å handle litt…mmm…høres spennande ut…og avslappande…

Tre veker på tur….på campingtur…..det e livet det…..Det frie liv….!!!

Det e foreldra mine sin feil…dei drog oss ungane med på telttur allereie då vi var ganske små…så vi blei tidlig frelst på dette livet….heilfrelst….det gikk oss rett og slett i blodet….det blir ikkje ferie utan….Det Frie Liv!

Og vi er ikkje dei einaste…..denne måten å feriere på starta dei jo med for mange hundre år sida….bare tenk på indianarane….dei sette opp telta sine på ei fin grøn eng, vart værande der ei stund…så pakka dei ned alt og drog vidare til et anna sted…..akkurat som vi gjer det i dag…
Mange reiser framleis med telt…nokon med kombicamp, campingvogn eller bubil. Men same korleis man tar seg fram….kjensla er den same…man er på campingtur…og man lever det frie liv….

Tenk på alt ein får oppleve på ein slik tur…fantastisk natur…fjell og daler…typiske turistmål og idylliske campingplassar….for ikkje å snakke om alle de hyggelige medturistane….dei andre camparane….

Tenk å sitte i fortelta eller utanfor og grille saman med gode venner, eller nokon som man nettopp er blitt kjent med…og praten går til langt på natt…nesten synd å gå og legge seg…..

Men det blir ein ny dag i morgon…nokon vert værande i ro nokre dagar….andre pakker saman og drar vidare…til neste campingplass…og treffer nye venner og medcamparar….

Same kva man velgjer så er det nettopp det det heile handlar om….man er på ferie…og lever DET FRIE LIV….

Våren er kommet til Øyrehagen

Etter en lang og kald vinter kom endelig våren. Ikke det at vi har hatt så mye snø, men det som kom låg i nærmere fire måneder. Temperaturen har i samme tidsrom ligget rundt minus 10 til 20 grader. Er det rart vi velger våren som vår favorittårstid?

Også Lolla fryder seg over våren som nå er i full gang...