Norge, mitt digitale ferieland

Gleden ved å reise rundt i Norges land, deler jeg med mange. Ikke bare norske, men også svært mange fra våre naboland og andre, både fra Europa, Asia og Amerika. Måten å reise på kan være forskjellig, men en ting har vi felles alle sammen. Vi har med oss fotoapparat, kanskje også videoapparat. Minner fra våre reiser er viktige, og gode bilder skaper gode minner og reisen kan gjenoppleves gjennom disse minnene i mange år etterpå…

Visst har jeg vært i utlandet på tur. Mange og gode er minnene fra disse turene også, men Norge er mitt nærmeste ferieland, og de beste reiseminnene mine har jeg festet på bilder og film her…

 

Etter å ha reist land og strand rundt i Norge i snart tretti år som campingturist, skulle en tro en hadde sett det meste. Det har jeg kanskje og, men i et land med en så variert natur som vårt er det svært mange steder man kan besøke gang på gang uten å bli lei.

Fjell og daler, fjorder og vann, byer og land. Har du vært der før, kan det kanskje med det samme se ut slik som det gjorde sist du var der, men tar du deg tid til å se etter og legge merke til detaljene, ser du snart endringer.
Det kan være at det regnet sist du var der og denne gang er det sol. Naturens detaljer kommer best frem i sol og vakkert vær, men kan være like fascinerende i storm og regn. Kanskje det har reist seg et nytt hus i bybildet? Kanskje er det noen trær som har vokst siden sist, kanskje noen til og med er borte slik at utsikten er blitt bedre?

I løpet av disse snart tretti årene har jeg trolig tatt tusener av bilder. Disse ligger i skuffer og skap, eller i esker innerst på loftet. Mange med meg tenker nok at en dag skal vi ta frem bildene fra glemselens mørke og sette oss til å sortere og sette i album, eller skanne inn på pc-en… en dag…, men det er et tiltak å begynne med dette arbeidet og det er lett å skyve det bort. Kanskje det er lettere å se på de bildene som en allerede har på pc-en? De som er tatt med vårt flotte digitale fotoapparat?

Det er nå seks år siden jeg kjøpte mitt første digitale fotoapparat. Med dette rakk jeg å ta nærmere ti tusen bilder før det tok kvelden, bare fire år gammelt.
For to år siden kjøpte jeg nytt apparat og ble den stolte eier av et Nikon D5000. Overgangen fra 3.2 til 12 megapiksler var enorm.
Når kvaliteten på digitale bilder endrer seg så raskt i dag, hvor stor er ikke da kvalitetsforskjellen på feriebildene fra tretti år tilbake? Trolig enorm i mange tilfeller.
Men den største forskjellen fra den gang og nå, har kanskje ikke så mye med piksler og oppløsning å gjøre.
Den største spenningen fra tidligere fotoseanser var nok det å få tilbake bildene etter fremkalling. Hvor mange av bildene er ok denne gangen? Har jeg tatt bilder av føttene mine og innsiden av linsedekselet på denne filmen også?
Fremkallingen av et bilde den gang kostet det samme enten det var vellykket eller ei. Trolig vil de fleste finne slike mislykkede bilder i eskene, skuffene og skapene der disse gamle bildene er lagret.

Men i dag er alt så mye bedre. Tar man et mislykket bilde med sitt flotte digitale fotoapparat, ser en det med en gang og kan slette det. Enklere kan det ikke bli. Og enklere å ta flotte bilder kan det nok heller ikke bli.

For min del er gleden ved å fotografere mye større nå enn tidligere, nettopp av den grunn. Min største glede er å ta vakre naturbilder. Og hvor andre steder finner man vakker natur til å feste på den digitale filmrullen enn i vårt langstrakte land? 

Å være campingturist i mitt eget hjemland har med den digitale hverdagen fått et nytt og spennende innhold, og jeg legger med glede ut på nye tretti år…

Fjell og daler, fjorder og vann, byer og land. Titusenvis av bilder har jeg nå tatt med mine digitale apparater. Brent dem på cd-er har jeg gjort. Lagt til tekst og musikk, laget cover og det hele slik at jeg stolt kan putte dem i dvd-spilleren vise dem frem til slekt og venner.

Etterpå lagrer jeg cd-ene i skuffer og skap, og i esker innerst på loftet…

Vinter i Øyrehagen

28 mars 2010 ryddet jeg i hagen. Slik ble det ikke i år...viss man da ser bort fra at jeg ryddet 15 cm nysnø...!

5 måneder med vinter kan være mer enn nok, selv for den største skientusiast. Bare så det er nevnt i forbifarten, så hører ikke jeg til denne kategorien.
Beklager viss dette kom som et sjokk for noen, men slik er det bare. Men selv om jeg ikke er overbegeistret for lange og kalde snøvintre, så må selv jeg innrømme at det kan være ganske vakkert når solen glitret i snøkrystallene en bitende kald januardag, februardag, marsdag...

Joda, det har vært en ganske hard vinter, og det har tæret på humøret, men hva hadde vel våren vært om vi ikke hadde hatt vinter? Gleden som sprer seg i min forfrosne kropp når solen viser muskler og smeltet snø renner mellom bena, er nesten verd hele den lange vinteren...ja, ja...nesten da!
Dessuten kan det bli mange minneverdige blinkskudd for den som tar bilder i løpet av disse vintermånedene.

Manns minne varer visst ikke lenger enn to uker, så gode bilder kan være nyttig å ha å se tilbake på neste vinter. Deler gjerne noen bilder med den som besøker Eargarden-bloggen:


               
              

Frittgående brøleaper...fins de i Norge?

Hmm. Om noen hadde spurt meg for to uker siden ville jeg svart...nei, neppe. Men etter en weekend i Ålesund nøler jeg ikke med å svare et rungende ja!!
Helgen 20 til 22 august parkerte vi bobilen på den fantastisk flott tilrettelagte bobilparkeringen ved havna i Ålesund. (Her har forresten mange byer mye å lære.). Vi var ikke alene her. Nærmere 50 bobiler stod parkert her denne helgen, deriblant en person som vi skulle får svært god kjennskap til etter hvert som helgen skred frem.
Det heter seg at når alkoholen går inn, går vettet ut. Få ordtak stemmer vel bedre enn det. Iallfall fikk vi bekreftet det, vi som lå nærmest denne sjeldne utgaven av en Sunnmøring. Både fredags- og lørdagskvelden fikk vi den tvilsomme gleden av å være vitne til hans høylytte uttalelser om hva han skulle foreta seg med både den ene og den andre navngitte personen, personer som vi forstod befant seg i hans bekjentskapskrets. Det var ikke snakk om å legge fingrene mellom, og hadde denne utgaven av en frittgående brøleape stått ved sine ord, ville det fylt nyhetssendingene hele høsten utover.
Vi har heldigvis ikke sett noe på nyhetene enda...
Heldigvis sovnet både apen og gjestene hans før midnatt, ellers hadde nok det lokale politi fått seg en tur på kaien. Kanskje de burde gjort det uansett, da det denne helgen var et stort arrangement i Sunnmørsbyen med svært mange tilreisende.
Det er ikke til å stikke under en stol at denne svært ufine og vulgære Sunnmøringen sette en demper på en ellers så fin helg i Ålesund.
For ikke alt var negativt. Vi fikk og oppleve Sunnmøringer som var den rake motsetning til ovennevnte. Personer som vi nok vil huske like lenge for sin svært hyggelige og positive væremåte. Jeg er faktisk overbevist om at de fleste Sunnmøringer er hyggelige mennesker. Men dessverre så er det der som andre steder noen få utskudd som utmerker seg i negativ retning. Det er generelt ikke synd på Sunnmøringene, de klarer seg godt...men akkurat denne Sunnmøringen...jeg sier bare, stakkars kjerring som skal leve med slikt.

Møte med en ekte viking

For de fleste som har hørt om vikingene er Valhalla eller Valhall et kjent begrep. Mindre kjent er det nok at 6 timers kjøring nordvest for Edmonton i Alberta, Canada, ligger det en liten landsby som heter Valhalla. I denne landsbyen som ble etablert i 1912, vokste det opp en familie som stammet fra Fimreite, også et kjent navn for de med interesse for vikinger.

(Les mer om Valhalla i forrige blogginnlegg)

En viking fra Bukkøy

For noen uker siden hadde vi besøk av noen av våre slektninger med navn Fimreite, nettopp fra denne landsbyen Valhalla i Canada. Hva var da mer naturlig enn at vi tok dem med oss til Vikinggården på Bukkøy? 

Dette var den 4 juni, og vi visste at sesongen ikke var kommet helt i gang ennå, men det var nå vi var der, og vi spurte en meget blid og hyggelig dame i resepsjonen på Historiesenteret om noen av husene var åpne, slik at våre egne vikinger fra Valhalla fikk tatt en titt innvendig.
Svaret var at det er folk som arbeider der ute, så om ikke husene var åpne kunne vi bare snakke med dem, så åpnet de helt sikkert et par hus slik at vi fikk se inni.

Vel ute på Bukkøy registrerte vi straks at døren til langhuset var åpen. Det gledet oss stort, for da kunne både vi og våre langveisfarende gjester få sett hvordan vikingene bodde, uten å forstyrre noen av arbeiderne.
Men ikke før var vi kommet inn døren, så hørte vi det raslet i en velfylt nøkkelhank. Øyeblikket etter stod en hardbarket og myndig viking fra Østlandet i rommet og meddelte at husene var låst og vi måtte ut.
Vi prøvde å forklare situasjonen, at vi hadde besøk fra Canada og Valhalla og så videre; og at vi hadde snakket med noen på Historiesenteret, men vi talte for døve ører.
Vi ble ubønnhørlig sendt på dør og låsen vridd om. Det var tydelig hvem som var sjefen her i gården.

Selv om vi kjenner godt til de gamle Vikingenes brutale væremåte, må jeg innrømme at denne vikingens oppførsel fikk meg til å bli ganske irritert. Dette gav jeg tydelig uttrykk for, uten at det gjorde synlig inntrykk på den barske østlandsvikingen, som med rak rygg vandret bort fra oss etter utført ”vikingtokt”.

Greit nok. Slik er det gjerne å være viking på Bukkøy, men særlig god serviceinnstilling er det neimen ikke. Vi venter flere besøkende fra Valhalla i Canada i tiden fremover, og vil vise dem stolt rundt om i landet vårt. Men noe nytt besøk på Vikinggården på Bukkøy blir det ikke. Det fins da andre Vikinggårder.

Gjett om våre Canadiske slektninger forteller om sitt besøk blant vikingene på Bukkøy når de kommer tilbake til Valhalla! Vikingen fra Bukkøy har noe å se frem til når skjærsilden skal passeres. 

Valhalla Center, Alberta, Canada

Valhalla - Der Gudene Bor

Alle som kjenner litt til Vikingene, kjenner også til Valhall. Ingen kan vel sette Valhall på kartet, men Valhalla derimot er lett å plassere. Seks timers kjøring nordvest for Edmonton i Alberta, Canada ligger stedet Valhalla som nok aldri har vært nevnt i forbindelse med norsk utvandrerhistorie. 

Her samlet mange norske emigranter seg tidlig på 1900-tallet og grunnla byen med undertittelen "Der Gudene bor". 

Det vokste opp et sterkt norsk samfunn i dette området utover første halvdel av 1900 tallet, men mange har dessverre flyttet derfra med årenes løp. I selve Valhalla sentrum bor det knapt 200 mennesker nå, men i det enorme området rundt som kalles for "The Peace Country", bor fortsatt noen tusen etterkommere etter de første nordmenn som kom dit i 1912. 

De kom fra flere steder i Norge og felles for alle er at de først etablerte seg i USA, for så tidlig på 1900-tallet forflytte seg mot Alberta i Canada. 

Canada var på den tid fortsatt ett svært ungt land (etablert som eget land ca 1860 for å hindre at USA flyttet grensen sin mot Alaska) og tok gjerne i mot innvandrere som kunne være med å bygge landet. 

Etter at jeg var i Valhalla i 2005, har jeg fulgt sporene etter de norske som kom til Canada tidlig på 1900-tallet. Denne jakten har for det meste foregått på nettet og via mitt kontaktnett i Canada, og det viser seg at det finnes mange norsk-canadiske samfunn som fortsatt stolt holder sin arv av norske tradisjoner levende. 

Valhalla er  blitt sentrum for min "etterforskning" av den gode grunn at vår slekt som stammer fra Fimreite og Måløy var blant de første som bosette seg der.  

På 1970-tallet sette mange av de norske i Peace Country seg ned og skrev sin slekts historie fra de første årene og frem til da. Disse historiene er kommet ut i to bind på til sammen nærmere 2000 sider. Ganske spennende lesning for å si det mildt. Mange tunge skjebner og mye strev, men et sterkt samhold preger disse historiene. 

Jeg har etter hvert fått god kontakt med flere av disse familiene og har for få dager siden fått invitasjon til å komme til Valhalla for å gå gjennom gamle dokumenter og besøke de norske bosetningene for å samle mer informasjon om de Norske samfunn både i Valhalla og i Alberta ellers. Men det koster å reise, så om det ikke dukker opp sponsorer(!) blir det dessverre ikke før om noen år.

I mellomtiden setter jeg opplysningene jeg allerede har i system, slik at jeg (om ikke annet enn for min egen del) kan sette noe av det ned på papiret. Historien om de norske emigrantene som var med å bygge opp Canada fortjener å bli hørt...

Butchart Gardens, Vancouver Island Canada

Hver gang jeg er i Canada bare må jeg innom her. Neste gang blir i september 2010. Dette er ikke et sted en blir fort ferdig med. En billett gjelder for ett døgn, så har en vært innom på dagtid, er det bare å ta turen tilbake om kvelden for å se hagen etter at lysene er tent...en opplevelse man aldri glemmer...Vi gleder oss!

Fotgjenger eller bilist?

Jeg bare spør...To ganger den siste uken har jeg opplevd at sjåfører har brukt fotgjengerfeltet forran Sogningen Storsenter som inn og utkjørsel. Unge folk begge ganger. Har det skjedd noe nytt innen trafikkregler/opplæring siden jeg tok sertifikat, eller er jeg bare litt gammeldags som holder meg til loven? Bilen som kjørte inn til Sogningen tok til alt overmål mot høyre, mot kjøreretningen. Er skiltingen for dårlig? Bør det kanskje settes opp et skilt ved fotgjengerfeltet som forteller at biler som kommer inn den veien må svinge til venstre? Som sagt...jeg bare spør...